Newsletter

NYHETER FRA MY SISTERS ETIOPIA 2010

Kjære venner,

Her kommer ferske inntrykk fra Etiopia. Det kan sikkert være godt med en varm vind fra Afrika inn i vinter¬kulden i nord. Og jeg ville også så gjerne gi dere en varm følelse av at dere er med på noe som betyr noe. Først vil vi her fra hele staben takke dere for det dere gir både av interesse, gaver av ulikt slag og ikke minst penger.

Nå er det flere av dere som synes disse brevene blir litt lange----og kanskje kjedelige. Ikke alle er interessert i alt. Men for meg er det vanskelig å vite hva akkurat DU er interessert i. Derfor deler jeg dette brevet inn i avsnitt Så får du velge selv din ”hjertesak” Det er også billig å sende brev herfra, så en gang i året får det bli ei hel ”lefse.”


GENERELL INFORMASJON TIL ALLE

Vi kan glede oss over at vi greide å dekke opp budsjettene også dette året. Her ute har det blitt noen få over¬skridelser, men stort sett laget vi realistiske budsjetter i fjor. Medisinske utgifter har gått mye opp. Det samme gjelder matvarer. Det er en vanskelig dyrtid her som gjør det svært vanskelig for alle. Men med en gunstig kronekurs så har dette ikke vært noen tragedie for oss så langt. Men vi tør ikke regne med en slik kurs for all framtid.

De ansatte vil gjerne takke for besøk av flere av dere. Det blir mer og mer vanlig at det dukker opp venner fra Skandinavia. Dette er alltid hyggelig, og ALLE er VELKOMNE. Men sosialarbeiderne våre føler det noen ganger leit at de ikke er i stand til å finne fadderbarnet som gjesten støtter. ”Vi vil så gjerne få treffe Ammanuel og familien hans” Dette er dessverre så å si håpløst. Det er et stort distrikt uten vanlige veiadresser.  De har ikke telefon. Det vil kanskje ta dem en time å gå fram til My Sisters senter. Barna har skole og mødrene har jobb de ikke kan gå fra. Og de gangene vi har funnet tak i fadderfamilien så har det føltes ubehagelig at de bare skal stille opp for fotografering, hilse og så gå den lange veien hjem igjen. ---For hva? Jeg håper dere forstår oss og har den tilliten til oss at disse barna finnes og at det ikke er noe lureri. Aster og Ayantu hadde et par ganger følt dette svært pinlig og ba meg informere om det. Skulle det bety veldig mye, så er det mulig å få til en avtale, men da må de få tid på seg. Håper dere forstår og respekterer dette.
Så tar jeg de forskjellige aktivitetene i alfabetisk rekkefølge og begynner med:
BARNEHJEMMET.

De 8 barna er ikke lenger barn. De er ungdommer. Bare lille Behaylu er fremdeles smågutt og kommer av og til i konflikt med de store på 14 og opp til 19. Men alle sier at de trives godt og det ser slik ut også. De har vokst mye bare siden i fjor og nå glir det også lettere for dem på skolen. De er tenåringer og en kan ikke vente at det går alltid helt knirkefritt med ”foreldrene” Men de problemene som har oppstått om leggetid, delaktighet i husarbeid, lekselesing, komme i rett tid til måltider osv, har ikke vært større enn at de kunne løses. Som foreldrene sa,” Vi er heldigere enn andre foreldre, for vi har flere rundt oss som har ansvar”. Det ser ut som de alle trives bra. Også eneste jenta, Tarikwa blomstrer. Hun har en god venninne i klassen som hun av og til er hjemme hos og denne venninnen får også besøke Tarikwa så mye hun vil. Guttene har også venner utenfor barnehjemmet, noe vi ser verdifullt. Addisu, storebror, er fremdeles den trygge støtten for de yngre. Han er en flott gutt. Han er nå midt i sitt andre år på universitetet. Han studerer lingvistikk og litteratur. Han skulle egentlig vært ute fra barnehjemmet nå, men en sponsor i Norge har gjort det mulig å beholde ham. Og vi trenger en slik storebror. Så vil det bli naturlig at han flytter en gang sammen med nestemann, får seg hybel og starter sitt eget voksenliv. Da er de to om den prosessen.

BIBLIOTEKET har fått en god del nye bøker. Selv om bydelen (kebele’en) har bygget et stort bibliotek med lesesal ti meter vekk, så går driften som før på vårt lille sted. De som har fått plass hos oss, tviholder på den muligheten. De påstår vi har bedre boktilbud (det andre er helt nytt) og at det er stillere hos oss. Det sørger fru Mullo for. Det er en myndig dame som holder orden både på bøker og ungdommer. Men vi tror ikke vi foreløpig bør satse på noen utvidelse av biblioteket slik vi planla for noen år siden. Nå har lokalmyndighetene sett behovet. Nå kan de selv gi skoleungdom dette tilbudet. Så nå ser vi det viktig å holde på det vi har og vedlikeholde det.

DAGHJEMMENE er fremdeles den store gleden og inspirasjonen. En blir glad bare å se disse herlige ungene. Disse 60 gullungene er bokstavelig talt gull verd for oss. Når vi får besøkende, er det de skjønne ungene på daghjemmene som smelter hjertene. Det er en god følelse å vite at vi kan gi disse småtassene noen kjempefine år i deres tidligste barndom. Og skal vi tro forskerne så er det jo så viktig med nettopp dette grunnlaget. Gjestene ser bare barna og de ansatte, men vi ser også den virkningen dette har på mødrene.  Bevisstgjøringen, tryggheten og faktisk også samhold og vennskap. Nå er det slik at de spør etter de kursdagene vi har tilbudt. De møter opp og deltar med interesse.  Det siste emnet de har hatt nå er: Barn og sorgreaksjoner. En noe ukjent problemstilling her. ”Kan små barn føle sorg?”

FADDERORDNINGEN- FOSTERHJEMMENE:
Det er vel her de fleste av dere har hovedinteressen. Hvordan går det.? Jeg vil prøve å gi hver enkelt av dere faddere en kort situasjonsrapport om akkurat ditt fadderbarn og familien. Generelt sett kan jeg si at det går som før. Mange nye kommer til så vi er alltid i manko på faddere. Noen av de som tidligere har blitt faset ut er dessverre tilbake med HIV eller annen sykdom i full blomst. Det er ikke annet en kan gjøre enn å ta dem inn igjen med nytt nummer--og håpe på ny fadder. Dyrtiden rammer de svakeste verst. Det er fortvilet for mange. Vi ser med stor forundring og beundring at det trass i alt er så mange som klarer å få det til å henge sammen. Utrolig. Hytta de leier et rom i, ramler ned over hodene deres, mens husleia er det eneste som holder seg oppe, eller øker.
Det blir også naturligvis flere fosterbarn etter hvert som mødrene faller bort. Bare nå sist uke kom fire foreldreløse over i rekken av fosterbarn. Vi vet ennå ikke hvem som kan overta for mor, men regner med at eldste jenta kan ta det ansvaret. Med støtte fra My Sisters.
Flere av disse fosterbarna har nå kommet så langt at de har startet på en formell utdannelse med stipend fra oss. Det er veldig inspirerende å se at det går godt for de aller fleste. Stipendmidler har vært en velsignelse. Det gir veldig inspirasjon til innsats i skolen opp til 10 eller 12 klasse—” - for det ER mulighet for meg videre”.
Så dette har vært verdifull investering for de av dere som har gitt bursdagsgaver og minnegaver til dette formålet. Takk nok en gang.

HIV/ÀIDS ARBEIDET bare vokser og utfordringene vokser med. Det er stadig besøkende til det lille konsultasjons¬rommet og når hver samtale tar minst en time så er dagen fullbooket for søster Zewditu. Hun har også to dager i uken hvor hun går ut og underviser. Det er etterspørsel fra mange hold. Hun går ofte ut sammen med de som holder disse kaffeseremonimøtene også. Det er utrolig å se hvor effektivt dette har virket. Og mye av dette arbeidet har nok æren av at vi har fått den nye kontrakten med myndighetene som jeg har nevnt tidligere.
Men vi sloss med overtro og fordommer. Ei firebarnsmor døde nå i januar. Hun hadde fått beskjed fra ”en øvrighets¬person” som de sa. Det vil si en ”åndelig villeder” som jeg vil kalle det. Hun skulle slutte med medisinene og heller ta hellig vann. Dette betalte de i dyre dommer for og i løpet av kort tid --- døde hun fra sine fire barn.
Slikt tør de som regel ikke fortelle oss – og de tør heller ikke trosse slike myndige Åndspersoner!!

HJELPESKOLEN går for fullt. Ja det er virkelig fullt når opp til 30 unger sitter tett i tett. Men vi ser at de lærer en god del og at mange av dem som har ligget helt på bunn i deres klasser på skolen, etter hvert karrer seg noe opp. Noen har kommet seg utrolig godt opp i karakterer og dermed fått lyst til å lære igjen. Det er så lett å gi opp i de årene. Lærebøker og forklaringer, litt personlig assistanse fra en lærer som ikke bruker pisken, er alt som skal til, pluss et varmt måltid.

KLINIKKEN. Søster Tehun som dro til USA for tre år siden er tilbake ”der jeg hører hjemme” som hun sier. Det er godt at de ansatte trives. Det er nok av triste saker å ta tak i. For Tehun gjelder det ikke minst at hun må ta seg av det kliniske ved alle bivirkningene som følger med i behandlingen av Hiv. Men det er også alle andre sykdommer og hanskes med.  Vi har et voksende problem. Vi sender alle pasienter videre til helsestasjonen. De vi ikke kan gjøre noe for på vår lille første¬hjelps¬klinkk, må til videre undersøkelser. Nå følger Etiopia godt opp når det gjelder tilbud om avansert diagnostisk teknologi. MR, CT ultralyd etc. etc. Men det er kjempedyrt!! Og når legen på helsesenteret refererer til slike nye underverker -- hvem er vi da om vi skulle si  nei. Heldigvis har vi fremdeles vår gode lege som frivillig og gratis kan gi oss vise råd. Han siler ut for oss og vi håper han siler rett. Der ER jo slett ikke alle som må ha avansert teknikk for å få den hjelpen de trenger. Men dilemmaet er der når en ofte må veie penger opp mot sikkerhet.

TCCA (take care community awareness) er nå i en ekspansjonsfase. Etter omleggingen har dette utdannelsespro¬grammet vi tilbyr unge kvinner blomstret opp igjen. Da søster Tehun dro til USA så la vi dette programmet ned for et år og konsentrerte oss om heller å gi engelskundervisning til våre ansatte.
Nå er det søster Hajima som styrer TCCA og hun er et oppkomme av gode ideer kombinert med en genuin pedagogisk evne. Nå er hovedfokus lagt til omsorg for barn. Et slags førskolelærer-kurs som går over 6 måneder. Det hele må bli svært elementært, men det har gitt alle kandidatene gode jobber! Det går ut på helse, hygiene, barnepsykologi., og aktiviteter. Men nå som søkermassen er så stor, kan vi forlange gode forkunnskaper som 10 eller 12 klasse. Mange er mødre som har vært hjemme med barn noen år og finner det umulig å få jobb uten noe papir. De har ikke råd til offentlig eller privat college. Så vårt tilbud er en god døråpner for dem. Alle har fått jobb enten i barnehager eller førskoler. Dette er noe vi høster anerkjennelse av fra myndighetene og de ber oss utvide noe så vi kan få det godkjent som college. Det skal faktisk ikke mye til nå. Men vi vil ikke forhaste oss.

Noe nytt er at vi parallelt med dette kurset nå kan tilby frisørutdannelse. Også 6 måneder. Da vil de følge noen av timene i teori, for eksempel hygiene. De vil og få litt om kundebehandling og regnskap. Men mest blir det praktisk trening i ny frisersalong som er en gave fra en sponsor som så dette som et kjempetilbud spesielt til HIV positive. Nå har vi en klasse på 15 i første kullet. Der er 10 HIV positive og 5 friske. Vi vil blande, slik at ikke det skal kunne sies at det er bare for HIV positive og at dette skal bli gjenstand for stigmatisering. De 10 fungerer jo like godt, men de er ikke sterke nok til å gå tilbake til tungarbeidet de hadde på en byggeplass el. l. Vi har ennå ikke noen erfaring og vi kan bare håpe og be om at de vil få seg arbeid når kurset er over. Spennende!!

UNGDOMSKLUBBEN går som før. Det er en noe høyere gjennomsnittsalder i år og det gir flere muligheter. De ønsker seg dataopplæring, naturligvis og musikkinstrumenter. Ellers går arbeidet jevnt og de er etterspurt fra skoler og kirker med dramaene sine om Hiv/Aids. 

Vennlig hilsen fra oss alle i My Sisters i Etiopia og Norge


Marit Bakke
Daglig leder